Jeg dro på landskamp for å se Norge tape
…men så startet kampen.
Før landskampen mellom Norge og Argentina var vel de fleste innstilte på å bli rundspilt av verdens nest beste lag. Selv forventet jeg å se argentinsk tango av høy internasjonal klasse. OG det var akkurat det jeg fikk se.
Norge gikk ut med en energi og fightervilje, som jeg ikke kan huske å ha sett siden glansperioden med Drillo. Sterke enkeltprestasjoner, hardt fysisk spill og offervilje fra samtlige spillere gjennom hele kampen, gjorde dette til en glansforestilling jeg sent vil glemme.
Litt trist var det dog å se et så tafatt Argentina. Vi så noen glimt av storlaget midt i 2.omgang, men sett bort ifra det, så var det kun Messi som til en viss grad truet Norge. Men også han skuffet forventningene jeg hadde bygd opp før kampen. Likevel ble dette en festaften. Carew briljerte, og vi kunne allerede fra første duell at dette var Carews dag. – Hva skulle vi gjort uten Carew, spør Stjordal1 i sitt innlegg etter kampen. Jeg er så enig! Carew gjorde kampen med sine glød for fotballfinesser og lek. En inspirasjon for alle som så på.
Foruten Carew må jeg også si at jeg ble imponert av Daniel Braaten, som igjen og igjen vant ballen med sin ekstreme fysikk og innsatsvilje. Hvis Braaten bare begynner å spille ballen litt oftere, er det ingen tvil om at han også kan hevde seg som en toppspiller. Hangeland var sterk i forsvar, og robbet det meste som var av målscorer teft hos de argentinske spillerne.
Det var sinnsykt godt å se at gutta klarte å spille med hjerte utapå drakta igjen. Fortsetter de slik, ser jeg ikke bort fra at landslaget kan vinne tilbake publikummet og tilliten i det norske folk.
Hurra for Norge!
av 6 lesere